Framtidsanalysene for befolkningsutviklingen kan være skremmende lesning. I Norge går fødselstallene ned, samtidig som levealderen stiger. I tillegg vet vi at flere vil få behov for helsetjenester. Dermed vil kommunene få for få personer i arbeidsfør alder til å løse alle oppgavene.
– Hva er de største utfordringene, Øyvor Sønstabø, kommunalsjef for levekår?
- Flere trenger hjelp: Antall innbyggere med behov for tjenester øker, og mange har mer komplekse sykdomsbilder enn før.
- Mangel på helsepersonell: Fødselstallene synker, og færre unge utdanner seg til helseyrker – samtidig som behovet for helsetjenester øker kraftig. Vi må derfor bruke ressursene våre effektivt.
- Vi må prioritere: Vi må bli enda mer bevisste på hvordan vi bruker ressursene – og prioritere dem som trenger det mest og får mest nytte av hjelpen. Samtidig må vi slutte med oppgaver som har liten effekt, kan utsettes eller utføres av andre. Det betyr at vi noen ganger må si nei. Å si nei er uvant for mange i helsevesenet – det ligger ikke naturlig i vår kultur.
– Hva mener du med å si nei?
– Vi må vurdere hvilke oppgaver vi gjør, hvorfor vi gjør dem og hvilken effekt de har. Vi må prioritere hardere enn før, sier Øyvor.
– Betyr dette at færre får hjelp?
– Ja, det kan det gjøre. Jeg tror terskelen for å få hjelp vil øke. Ikke fordi vi ikke vil hjelpe, men fordi vi ikke har kapasitet til å hjelpe alle like mye. Vi skal selvfølgelig følge lover og retningslinjer, men det er viktig at alle planlegger mer for egen alderdom. Med god planlegging og mer bruk av teknologi kan mange klare seg lenger uten kommunal hjelp.
– Hva annet kan hjelpe?
– Jeg tror årene som ligger foran oss, vil tvinge oss til å tenke annerledes. Mange lever lenger, og det å ha meningsfulle dager er viktig for god helse. Sosiale aktiviteter, noen som stikker innom, hjelper med småting og viser omtanke – dette er viktig. Fellesskap og gode nabolag, slik man hadde i gamle landsbyer, er helse i praksis.
– Ensomhet kan være en helserisiko
– Hva med ensomhet?
– Ensomhet over tid kan være en helserisiko. Det er en følelse jeg tror de fleste av oss har kjent på innimellom, både unge og eldre. Problemet oppstår når følelsen varer over tid. Det viktigste er hvordan vi håndterer den – om den fører til handling. Veien ut krever innsats for å bygge relasjoner og ta vare på seg selv. Dersom man har sykdom, plager eller funksjonsnedsettelser som gjør det vanskelig å komme i kontakt med andre, kan dette forsterke ensomheten. Kommunen har ansvar for å legge til rette for møteplasser for alle aldersgrupper. Sosiale møteplasser kan være en god «vaksine» mot ensomhet.
– Kan nye boligtyper hjelpe?
– Ja, absolutt. Gode bomiljøer er viktige for trivsel. Kommunen arbeider aktivt med å utvikle nye boformer for eldre. Dette er et høyt prioritert område både for administrasjonen og politikerne.
– Hva med frivillige?
– Frivillige er en viktig ressurs, og vi ønsker mer samarbeid med både lag, organisasjoner og enkeltpersoner. Vi jobber med å videreutvikle en samhandlingsplattform slik at vi kan kommunisere og koordinere innsatsen enklere.
– Kan pårørende bidra mer?
–Ja, det tror jeg. Min erfaring er at mange pårørende ønsker å bidra, men er usikre på hvordan. Derfor er det viktig å avklare roller og forventninger tidlig. Dette har vi gode rutiner på. Pårørende er en svært viktig ressurs for oss – vi er helt avhengige av å ha dem med på laget.
– Hva kan pårørende og frivillige gjøre?
–Mye! Listen er lang, og jeg tror vi må gi rom for at frivillige og pårørende kan bruke sin kreativitet og bli gitt et større handlingsrom. Frivillige og pårørende kan delta i sosiale aktiviteter, være med på turer, hjelpe til under måltider, eller bare være til stede og skape trygghet.
– Hvordan ser du på framtiden?
– Jeg er optimist og tror vi vil klare å møte utfordringene. Vi har mange dyktige og robuste ansatte som vil gjøre omstilling mulig. Med nytenking, samarbeid og vilje til å endre, finner vi gode løsninger. Vi må ta i bruk mer teknologi, jobbe mer fleksibelt og prioritere tydeligere. Men for å lykkes, må vi snakke åpent med innbyggerne om hva som ligger foran oss – og hva vi kan forvente av hverandre, avslutter Sønstabø.
Vi må tenke nytt!
Ordfører Janne Stangeland Rege sier at det er ikke noe trøst i at alle landets kommuner står i den samme spagaten.
– Vi vet at andelen eldre i befolkningen vil øke og at andelen arbeidsføre vil synke. Alle kommunene står i denne utfordringen i årene framover. Vi er nødt til å tenke nytt og annerledes for å kunne gi de tjenestene og den omsorgen som trengs. Flere teknologiske løsninger som kan ta rutineoppgaver, slik at hendene og omsorgen brukes der den trengs aller mest.
Mange pårørende og frivillige er allerede i dag en kjemperessurs. Men jeg håper at vi alle blir enda bedre på å tenke; hva kan jeg bidra med? Og hvis det er sånn at en som barn/barnebarn har anledning til å ta med sin kjøre ut på tur, kanskje en kan ta med en eller flere? Vi er en landsby og må kjenne ansvar for hverandre, uavhengig av om vi er i familie. Og for å forebygge ensomhet, er det faktisk ikke alltid så mye som skal til før det utgjør hele forskjellen. Å stikke innom, handle for eller lese opp avisen eller lese fra en bok. Små handlinger kan være avgjørende for livskvaliteten! Jeg oppfordrer ALLE solabuer til å tenke om det er noe en kunne ha bidratt med, sier Janne.
– Vi er nødt til å tenke nytt og annerledes for å kunne gi de tjenestene og den omsorgen som trengs, sier ordfører Janne Stangeland Rege.