Som Prøysens blanke ark med fargestifter.
Men når vi ser oss tilbake så er det både klare, fine minner blandet med en del skriblerier. Sånn med kruseduller og skisser som må øves på før det blir slik vi vil ha det. For sånn er det jo litt med livet. Det står ikke på verken vilje eller innsats, men noen ganger blir det likevel litt på halv åtte, som om vi skulle ha tegnet det med den andre hånden. For livet er jo så mye mer en sol i fjeset, nytrakta kaffe og beine veien.
Alle har vi det jo ganske tøft og inni mellom. «Å leva det er å elska», sier salmen fra slutten av 1800-tallet, men å leva er òg å streva og prøva og knota og rota og vær forvirra og sliten, motløs og irritert. Og det kjære Solabu er så viktig å sette ord på. Ikke fordi vi skal gå rundt og banne og steike fra morgen til kveld. Men fordi vi må normalisere det å ikke være topp motivert hver morgen idet klokka ringer. Men vi er her. Og vi står i det.
I Sola elsker vi alt fra et avkjølende kveldsbad en sommerkveld, til smaken av softis på Ølberg, lyden av unger som ler, når Havdur vinner mot Voll, når Halliburton får en ny kontrakt, når bonden har gjødslet og det lukter penger, når bølgene på Solastranden skummer og vinden pisker, når noen spør «blir du med?»……
…..når det lukter grillmat over hekken og naboen inviterer deg over på et glass, å se himmelen bli som et maleri av solnedgangen over sjøbadet, når de første jordbærene kommer, når det er flyshow og smaksfest, sove lenge eller stå opp før alle andre, alt etter som, høre favorittsangen på radioen, når noen du er glad i får til noe stort eller når det rett og slett bare er sol på en søndag.
Vår Camilla
Så kom den dagen Camilla Herrem forteller at hun har blitt syk, hele Norge feller noen tårer, men vi i Sola kjenner det ekstra godt, fordi hun er det aller modigste og fineste forbildet vi kan se for oss, for det finnes bare en Camilla og vi elsker å være stolte over henne og at hun er litt vår,
fordi vi og er Solabu.
Og det betyr noe.
For det er da du får en påminnelse om at det som betyr aller mest og det vi elsker dypest er jo menneskene. Selv om softis er himmelsk og selv om jeg elsker strendene våre i all slags vær, så vinner jo Camilla over softis, hver dag. For det er folka som gjør Sola til Sola.
Det er folkene vi kjenner, de vi bor med, er i slekt med, henger med, går tur med, deler hemmeligheter med, jobber med eller generelt drar i lag med. Det er jo de som er den egentlige vitsen med å være her. For vi hører sammen alle vi, til og med de vi ikke kjenner så godt.
Vi er her - sammen!
De siste årene har det økt på med klimarelaterte naturkatastrofer, det er krig og terror mange steder og vi kjenner kanskje ikke på den samme tryggheten som vi gjorde før.
Så hvordan skaper vi trygghet her i Sola, og i livene våre, når verden der ute pøser på med uro?
Jeg tror at tilhørighet og fellesskap skaper en helt egen hjertevarme og trygghet som kan være det som er med på å holde uroen mer på avstand.
Så la oss ta vare på hverandre, og vise at det er helt ok å være ekte og sårbare.
For akkurat som det påvirker deg hvis du har en sønn eller ei mor som ikke har det bra, så påvirker det deg også når naboen eller kollegaen din har det vanskelig. Fordi vi henger sammen.
Noen ganger snakker vi om «de som faller utenfor», på ulike måter. Og til det har jeg lyst til å si at, det går ikke an å falle utenfor samfunnet. For samfunnet er jo oss det.
Det er bare oss her.
Så hvis vi har et samfunn hvor vi ikke klarer å lage rom for alle, så er det også vårt ansvar å ordne opp sammen med den det gjelder. Alle har ansvar for eget liv, men vi er sammen og vi både kan og skal hjelpe hverandre å finne ut av det.
Ansvar for hverandre
I Sola tar vi ansvar for hverandre. Hvert år inviteres det årskullet som fyller 65 år og som står i startgropa av et nytt liv etter arbeidslivet.
Det er lurt å ha en plan, selv om en selvsagt skal få legge opp den nyvunne friheten som en vil. En god plan, og aktiviteter der en gjør noe til glede både for seg selv og andre, kan være avgjørende for livskvaliteten som pensjonist.
65-åringene kaller vi «Kullingane» og kullingprosjektet har fått flere forgreininger og også blitt plukket opp av andre kommuner. Også Danmark har begynt å snuse på denne snedige måten å få folk til å møte alderdommen i lag.
Jeg møtte ei av disse flotte kullingane i høst.
Torill er kulling, innflytter til kommunen vår, og er veldig opptatt av inkludering og det å se menneskene rundt seg. Før jul reiste Torill og jeg sammen til Oslo for å presentere kullingprosjektet vårt til 150 medlemmer av eldreråd fra hele landet.
Vi fikk trampeklapp!
Folk fra hele landet spurte? Hvordan får dere til dette i Sola?!!
Torill er også aktiv i Husflidlaget i Sola og forteller om hvordan mennesker som ikke kjenner så mange her, kanskje kommer fra et annet land kommer inn i Husflidlaget og blir inkludert og sier følgende «det føles som å komme hjem». Og da er det jo ikke taket og de fire veggene de viser til, men den følelsen det er å føle seg hjemme. At det er godt å være der, at det er trygt og at folka dine er der sammen med deg. Føl deg som hjemme, sier vi ofte hvis vi har noen på besøk og vi vil de skal rote litt i kjøkkenskapene og eller slenge beina i sofaen. Og når folk da faktisk gjør det, så blir vi glade for å ha skapt den tryggheten for dem.
Alle trenger gode fellesskap
For samhold og trygghet skaper gode fellesskap.
Og noen ganger må hverdagen tilpasses for at en skal kunne kjenne på dette fellesskapet. Da Sola kommune inngikk et samarbeid med Kolnesstranden Gård, var vi spente – men overbeviste, om at det ville føre til noe bra for mange solabuer.
Som Inn på tunet-gård har Marianne og Kolbjørn tatt imot skoleelever som trenger et alternativ. Nylig begynte de også med et tilbud til personer med demenssjukdom.
De får være aktive i et nytt og spennende fellesskap. Gårdsarbeid og kontakt med dyr, har også vist seg å være skikkelig bra for mange med demenssjukdom. De får brukt kroppen sin, de er til nytte og de får kjenne på å ha kolleger igjen. Ikke minst, har de noe å fortelle når de kommer hjem.
Rausheten og tålmodigheten Marianne og Kolbjørn viser er rørende. De vil at Kolnesstranden Gård skal gi deltakerne en trygg havn, og sammen er de to viktige tannhjul som får Solasamfunnet til å svive.
Fellesskapet er også en viktig del av identiteten vår. Hvem er solabuen?
Vi er mangfoldige og slett ikke en enkel miks av Siddis og Jærbu. Vi er et folk som står på, bygger stein på stein og tør å satse. Vi setter fellesskapet høyt, bryr oss om hverandre og møter opp selv om nordvesten nesten blåser oss over ende. Og vi er uten tvil en helt rå jordbrukskommune. Bønder er et hedersord og vi skal være stolte over mangfoldet og mulighetene vi har til å skaffe oss kortreist mat!
Vi fikk vist frem noe av dette under Gladmaten i år. Jeg har sjelden vært så stolt i vågen, som disse dagene i juli da folk sto i kø for saftige surdeigsbrød, søte solajordbær, nydelig roastbiff og lilla rødbetis som smakte helt ellevilt godt.
På samme tid er det ingen kommuner i Norge som har større andel oljearbeidere heller. Og i desember satte vi verdensrekord i vinterbading på Ølberg. To driftige, frivillige damer, Malin og Sol, som klarer å engasjere en hel region med sin entusiasme. For folk blir med. Sånn er vi i Sola.
Vi har en kraft i frivilligheten i Sola som får hjertet mitt til å boble. Og aktiviteten er så stor at kommunen nå har utvidet til to frivilligsentraler, èn i Sola og èn i Tananger.
Og satsingen på barnehagen i Sola har fått nasjonal oppmerksomhet. Så altså i Sola er vi litt av hvert. Men om jeg blir utfordret og må velge ett ord om solabuen, ja, nei så klarer jeg egentlig ikke det. Men hvis jeg får tre ord så vil jeg si jeg ser mye pågangsmot, jeg ser fellesskap og folk som er nedpå jorda.
-Spre raushet rundt deg!
Rundt armen har jeg et armbånd jeg fikk på sommerfesten til Sande Aktivitet og avlastning. Jeg har båret det siden. Og jeg bærer det ikke fordi jeg føler jeg må, men fordi jeg synes det er veldig fint. Armbåndet er laget spesielt til meg og er en gave jeg setter høyt. Fargerike perler som er nøye valgt ut. Materialet er plast, men verdien er uvurderlig. Varmen jeg kjenner på når jeg er på besøk der, har jeg med meg lenge etter jeg har dratt hjem.
Ser jeg fremover, blir det enda viktigere å spre raushet og varme rundt oss, når vi kan det.
Noe som ga meg masse hjertevarme dette året er møtet med Havørn tilrettelagt håndball. Og med møtet så mener jeg selvsagt kampen.
Da kommunen spilte håndballkamp mot Havørn tilrettelagt håndball, var omtanke et nøkkelord. Kommunelaget ble tatt godt imot i Tanangerhallen av håndballspillerne som var på sin hjemmebane.
Havørnspillerne vant fortjent og kommunelaget overrakte sjokolademedaljer. Det som skjedde så, var ganske rørende.
Havørnledelsen hadde ordnet ekte medaljer til begge lag – og dommerne. Til slutt dannet alle en stor ring.
«Vårt» og «deres» lag var glemt. Vi var sammen, alle.
Sånn burde kampene i Champions League og VM også bli avsluttet..
Fellesskapsfølelsen, er en av de følelsene jeg liker aller best. Følelsen av at vi er sammen om dette. At vi får til det meste, så lenge vi jobber i lag.
Godt nytt år!
Kjære solabu, jeg ønsker deg et nydelig 2026. Kanskje det blir masse fint å se frem til, at du får tegnet med de fineste fargestiftene, men husk at kruseduller og skisser er en del av livet. Vi er ikke alltid på topp. Min oppfordring til deg er å la dette være året der du står litt lenger i døra, sier unnskyld om du vet det trengs, det året du tar en ekstra drøs med mora til han nye i klassen, med han nedi gata som nylig ble alene, med den ungen som lager litt mer bråk enn snittet, og ikke minst, la det bli det året hvor vi slutter å late som om at alt går bra, hvis det ikke gjør det.
Gi beskjed når du trenger en hånd, en klem eller en kaffekopp. For vi er mange som vil gi deg akkurat det.
For i Sola er vi her,
sammen.
Godt nytt år!