Kjære alle sammen,

Det fineste vi har er samhold mellom mennesker. I familien, i nabolaget og i bygda. Men hva skjer når samholdet blir satt på prøve? Hva skjer når noen opplever det verste, og det vonde bare vokser. Ut av huset og familien, ut i nabolaget og i bygda. Da utfordres vi både som individer og som samfunn. 

For hvem er vi når det utenkelige rammer oss, og når livet krever som mest? Hvordan takler vi det?  Av og til står vi i skikkelig vanskelige saker. Ingen er skånet for vanskelige opplevelser, men vi kan komme styrket ut av dem. Vi kan komme mer samlet ut av det som har splittet oss, og vi kan gå en lysere tid i møte, etter å ha kavet oss opp en seig motbakke. 

Noen ganger må vi legge ferdige kapitler bak oss, og fortsette med blanke ark. Ta frem tegnestiftene som Alf Prøysen synger om, og ha tillit til at vi vil hverandre godt. 

Jeg ønsker meg et Sola med plass til alle. Med mer rom for mangfold og ulikheter. Det er ikke uvanlig at en ordfører sier dette. Men jeg brenner for at vi skal se muligheter i mennesker, i større grad enn begrensninger. Det er det jeg opplever når jeg er innom Ranso. Denne gjengen møter verden med et stort smil, hver eneste dag. Vi har mye å lære av dem. Og de tilbyr i tillegg til flotte lys, Solas varmeste klemmer. 

Mangfold handler om så mye, vi sier ofte «like barn leker best», men hva betyr egentlig det? Hva betyr det å leke godt? Leke rolig, slik at det ikke blir uenigheter? Er det dette som hindrer inkludering i alt fra sandkasser til arbeidsplasser? Ofte er det mangel på dialog eller uvitenhet som gjør at vi ikke omfavner ulikhetene våre som den unike muligheten de er. At alle er enige er jo hyggelig, men det er ikke grunnlaget for det beste teamet. 

Når vi skal løse morgendagens utfordringer er det ikke nikkedukkene som vil redde oss. Det er de som har noen andre erfaringer, eller noe som gjør at de utfordrer vår tids måte å tenke på, som finner gullet.

Utenforskap er ett av vårt samfunns største utfordringer. Ungdomskriminaliteten øker hos oss, som i resten i landet. Denne utfordringen møter vi som samfunn. De aller fleste foreldre i Sola i dag er til stede for ungdommene sine. De er engasjerte i sine barns liv, og interessert i at de skal ha det bra. 

Men fremover trenger vi flere som er med og tar et større ansvar, utover egen flokk. 

Vi trenger trenere som tørr å sette grenser. Vi trenger nabokjerringer som er nysgjerrige. Og vi trenger foreldre som er med på å være de trygge voksne, som viser at de ser hva som skjer, at de bryr seg og er til stede for ungdommene. 

Vi sier gjerne at man trenger en landsby for å oppdra et barn. Jeg håper med dette å aktivere denne landsbyen, for vi trenger den nå. 

Hvordan kan vi sammen spille ungdommene våre gode? Mange lurer på dette. Vi snakker om psykisk helse og vi snakker om ungdomskriminalitet. Vi vet at de som begår gjentatt kriminalitet og sliter med rus, ofte ikke opplever tilhørighet. Tilhørighet defineres ofte som det å ha steder hvor man føler seg trygg, som barnehagen, på laget eller i familien. 

Jeg tror på bygdekjerringer som bryr seg om andres unger og slår av en prat med de som henger ved undergangen eller utenfor butikken. 

Jeg tror på treneren som tar en omvei innom huset til Kåre for å få ham med på kamp, fordi hvis han ikke får sitte på, så blir det ingen turnering på Kåre. 

Jeg tror på naboen som bryr seg når ungdommer fester vilt i nabohuset, og det ser ut som om det ikke er andre voksne som følger med. 

For er vi sammen om ungdommene våre, er vi verdens beste landsby. 

Det er ikke bare ungdommer som kan kjenne på utenforskap. Også voksne menn kan mangle følelsen av fellesskap når de går over i fasen uten arbeid. Mange har lagt en stor del av identiteten sin i arbeidet og i samholdet med kollegene. Mannkan møter denne utfordringen. Denne mannegruppen er nå så stor at den nesten vokser ut av frivilligsentralen. Her møtes voksne menn ukentlig. I starten snakket de om hva de holdt på med, nå snakker disse voksne mennene om hvordan de har det. 

Det er et nydelig eksempel på en møteplass som beint frem endrer folks liv og gir mer glede i hverdagen til nær hundre menn. Jeg kan jo se for meg at det også er sånn omtrent hundre koner som synes det er heilt greit at mennene kommer seg ut og får luftet seg litt. 

Andre som får luftet seg er natteravnene, som gjør en kjempejobb i Sola. Flemming Stene fikk i 2023 prisen for årets frivillig i Sola. Ungene hans er ikke ungdommer lenger, men likevel er han engasjert i hvordan ungdommen har det, og er fremdeles å se ute i gatene med den gule jakken. Det gjør meg så enormt glad å se et slikt engasjement. Det er så viktig å vise de som vokser opp i dag at vi ser dem og vi er der, vi er her. Og sammen er vi Sola, og lager det samfunnet vi er så stolte over. 

Gule overdeler har også Sola håndball. De imponerer stadig, og vi er veldig heldige som har et så flott lag som ambassadører for Sola. Vi har ett eneste idrettslag fra Rogaland som skal ut i Europa og spille nå i januar, og det er damene fra Sola. Det inspirerer store og små å se hva dette laget får til.

Det har vært yrende aktivitet i idrettskommunen Sola i 2023. Vi har hatt NM i banesykling og NM i teamgym. Havdurknotten fotballturnering måtte fordeles på tre helger for å få plass til de 378 lagene som var påmeldt. Tanangerdagene er også et godt eksempel på en fantastisk møteplass hvor mange frivillige står på for å bidra til å lage liv og røre. Jeg bøyer meg i støvet, fordi jeg vet at det ligger hundrevis av timer fra frivillige for å få til slike aktiviteter. 

Og så har vi sett at også unger kan bidra. Ni år gamle Adelen solgte sokker for 20 000 kroner til inntekt for Sola turn. Det er en lite påminner til alle de som tenker at Facebook er den beste arenaen for bambussokker eller dopapir. 

Se for deg en mann på 30 år som forteller at han for første gang har noen å invitere i bursdag. 

Han har jo feiret bursdager, men ikke hatt noen som det har vært naturlig for ham å invitere. Denne mannen er på autismespekteret og har den siste tiden funnet glede i å møte noen som er litt som ham. Noen som stoler på at han dukker opp til den ukentlige avtalen. 

Før var mye av arbeidet hos tilrettelagt fritid en-til-en, hvor du fikk tildelt en støttekontakt. I dag ser vi at gruppeaktiviteter er svært vellykket. Det gjelder i høyeste grad innenfor fritidsområdet. Men også lavterskeltilbud innen psykisk helse er i stor grad basert på gruppeterapi. Men også i resten av samfunnet. I dag er vi hverandres støttekontakter. Slik henger vi sammen. Alle har noe å bidra med. En tid har du kanskje mye å gi, mens i andre perioder kan det være å smile til de du møter. For selv noe så enkelt kan endre noens dag. 

Jeg blir glad av smil. For meg smitter smil mer enn korona-sang i Regekirka. Og er det noen som kan det med smil og godt humør, så er det de jeg kaller solas fjågeste innbyggere, eller for å si det helt korrekt: mennesker med kognitiv funksjonsnedsettelse. Ingenting slår dansen med Bengt-Ove på Rotary-festen i høst. Jeg blir i så godt humør av denne gjengen. De møter meg med et åpent sinn og hvis jeg vil danse, så blir jeg en del av gjengen. 

Mange kjenner gjerne litt ekstra etter på denne tiden av året. På det som kunne vært, på året som gikk så fort eller for noen – på året som aldri tok slutt. Vi tenker gjerne at et nytt år representerer nye muligheter og sjanser til å være og gjøre mer av det vi liker, eller det vi vet er lurt. 

Jeg er opptatt av at alle kan gjøre noe. Alle kan ikke være fotballtrener eller invitere hele nabolaget til fest. Men alle kan gjøre noe. Fordi et smil, eller en fin melding kan endre hele dagen til et enkeltmenneske. Når det kommer til dine nærmeste så vet du ofte hva de sliter med. Om det er forholdet til svigermor, bekymringer for sønnen i huset, eller bivirkningene av kreftbehandling. Vi sliter alle med noe ved jevne mellomrom, som vi gjerne deler med de vi stoler mest på. Husker vi på at vi alle kommer med bagasje, vil vi få et rausere samfunn. Kardemommeloven fungerer faktisk ikke bare i Torbjørn Egners univers. «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil.»

Raushet i praksis så vi da gratisbutikken for ukrainere skulle ha sin første innsamling. Hvorfor måtte vi dirigere trafikken da gratisbutikken åpnet? Det var verken veiarbeid eller trafikkulykke, men en enorm giverglede. Fordi det føles så godt å kunne hjelpe. 

Og du, vi kan fremdeles hjelpe. Ved å lage plass i samfunnet vårt til våre nye naboer. Ved å være nysgjerrige på våre nye innbyggere. Kanskje kan du få nye venner, og muligheten til å bli kjent med noen som gjerne ligner mer på deg enn den naboen du har fra før?

Bygdene våre, med sitt samhold, sine nabokjerringer, sin dugnadsånd og nærhet er noe av det fineste vi har. 

Trygge, gode lokalsamfunn og bygder er avgjørende for at det skal være godt å vokse opp for barn og ungdom. For at det skal være godt å bli voksen og gammel. 

Når verden vakler kjenner vi på hvor heldige vi er som bor i et trygt land og akkurat i dette hjørnet av landet vårt, i fineste Sola. 

Det jeg gleder meg mest til i 2024 er å treffe folk, nye som gamle kjente, høre hva de er opptatt av og hva vi kan få til sammen. 

Til slutt vil jeg sitere Jens Meinich, grunnlegger av Røde kors besøkstjeneste: «Den beste medisin for et menneske er et annet menneske». 

Godt nytt år!